Norske husholdninger har stadig mer gjeld, særlig forbruksgjeld, og bruker en stadig økende andel av disponibel inntekt til å betjene gjelden. Det bekymrer myndighetene, som i 2019 skjerper kravene til bankenes markedsføring og utlånspraksis.

Gjeldsbelastningen på et “meget høyt nivå”

“Boligprisene og husholdningenes gjeld er på historisk høye nivåer i Norge”, skrev Finanstilsynet i sin halvårlige rapport Finansielt utsyn i desember 2018. Likevel fortsetter gjeldsveksten. Riktignok er vekstkurven ikke fullt så bratt som den har vært de siste årene, men fremdeles øker husholdningenes gjeld raskere enn inntektene.

Det aller meste av bankenes utlån til husholdningene er sikret med pant i bolig, men det er den usikrede gjelden (forbrukskreditt) som vokser mest: forbruksgjelden vokser nesten dobbelt så fort som den totale gjelden.

Totalt utgjør forbrukslånene fortsatt “bare” tre prosent av husholdningenes samlede gjeld. Effekten på privatøkonomien er imidlertid større enn det beskjedne tallet kan gi inntrykk av. På grunn av de høye rentene, bidrar nemlig forbrukslånene til en langt større rentebelastning for de husholdningene som har slike lån.

Til sammen hadde norske husholdninger svimlende 111 milliarder kroner i forbrukslån ved ved utgangen av tredje kvartal 2018.

Det er vesentlig risiko knyttet til utviklingen i boligpriser og i husholdningenes gjeld. Husholdningene er mer sårbare ved inntektsbortfall og renteøkning enn noen gang tidligere.

Finansielt Utsyn, desember 2018

Gjelden er ulikt fordelt

Gjelden er svært ulikt fordelt i befolkningen. Den gruppen som har høyest gjeld (mer enn fem ganger inntekt etter skatt) utgjør “bare” 10 prosent av alle norske husholdninger, men denne tiendedelen står for nesten en tredjedel av den totale gjelden.

Ikke overraskende er det den samme gruppen som også har dårligst tilgang til likvide reserver, noe som gjør disse husholdningene ekstra utsatte for å få betalingsproblemer dersom rentenivået øker eller dersom inntekten faller bort.

Gjeldsbetjeningsgraden er historisk høy

Utlånsrentene i Norge har vært lave lenge. Husholdningenes rentebelastning er dermed også historisk lav, men derimot er gjeldsbetjeningsgraden (andelen av disponibel inntekt som går til å betale renter og normale avdrag) historisk høy: ifølge Norges Bank er den nå på samme nivå som under bankkrisen på 1990-tallet.

Finanstilsynet forventer at også rentebelastningen vil stige, i takt med økende markedsrenter og utlånsrenter i bankene. Dersom man legger til grunn en stabil utvikling i norsk økonomi framover, forventes rentebelastningen for norske husholdninger å gradvis stige til over 10 prosent av disponibel inntekt i 2021, en økning på mer enn 3 prosentpoeng sammenlignet med 2017.

I klartekst vil det si at hver tiende krone av nordmenns disponible inntekt vil gå med til å betale renteutgifter. Det er omtrent like mye som vi bruker på mat.

Strengere kontroll av markedsføring og utlånspraksis

Hva gjør så myndighetene for å forsøke å bremse gjeldsveksten, spesielt når det gjelder forbrukslån?

Et samlet Storting besluttet i fjor å forby all aggressiv markedsføring av forbrukskreditt. Det ble også bestemt at Finanstilsynets retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis for forbrukslån skulle omgjøres til forskrift, da det ble avdekket store mangler i bankenes etterlevelse av retningslinjene.

Likevel er det fortsatt mye å sette fingeren på. Forbrukertilsynet gikk nylig gjennom markedsføringen til 48 tilbydere av forbrukskreditt i ulike kanaler, og fant større eller mindre lovbrudd hos 36 av dem.

Særlig var det kravene om å oppgi prisopplysninger som ikke ble overholdt: tilsynet fant flere annonser helt uten prisopplysninger, samt annonser med prisopplysninger i så liten skrift at informasjonen i praksis var uleselig.

Kontrollen avdekket også at flere tilbydere ga løfter om enkel søkeprosess og raske lån, samt annonser der kun den laveste (og ikke den høyeste) renten var oppgitt.

Finanstilsynet gjennomførte på sin side stedlige tilsyn i seks banker med forbrukslån som sentralt virksomhetsområde. Kontrollene fokuserte blant annet på bankenes system for å beregne kundenes betjeningsevne, salg av misligholdte lån og rutinene for tapsnedskriving. Tiltak for å forhindre hvitvasking og terrorfinansiering inngikk også i tilsynene.

Konklusjonen ble at flere av bankene ikke hadde tilpasset seg viktige bestemmelser i retningslinjene. I mange tilfeller overvurderte bankene kundenes betjeningsevne, slik at søkere som ikke burde fått innvilget forbrukslån likevel fikk det. Det ble også avdekket at enkelte banker tilbød kundene høyere lån enn de faktisk hadde søkt om.

Det er altså ingen grunn til å tro at lånefesten er over med det første.